skildring

Jeg hørte på buringen under føttene mine fra monster motorene som skilte de stakkars livene våre fra liv her oppe i luften eller Makrell i tomat der nede på bakken.
Det spraket over høytalerne i flyet, en nasal klassisk pilot stemme skar gjennom sprakingen.
- Jah! Da går vi inn for landing om ti minutter og vi meddeler om at dere bør finne setene deres og feste setebeltet.
Han repeterte det samme på engelsk, men det fikk jeg ikke med meg, for nå så vi landet bre seg undre oss. Fjell, savanner, motorveier og langt der borte i det fjerne så vi hovedstaden, Nairobi, reise seg som en legoby der borte i horisonten.
De ti minuttene virket mer som ti sekunder, for snart hørte vi hjulene gjøre seg klar til å ta imot den varme asfalten.
Det sa bomp som ble etterfulgt av buldring vi hadde landet, og flyet saknet farten helt til vi sto helt stille. Lyset til ”fest setebeltet” sluknet, og alle reiste seg som på kommando.
Alle sto og presset de svette kroppene sine inntil hverandre for å komme seg ut, og når dørene åpnet ramlet alle sammen ut i den var varme klamme luften, som luktet av krydder, blomster, flyplass og ukjent.
Jeg var snart i bilen, som skulle føre meg til stedet der jeg skulle bo. Vi kjørte på veier som veivesenet ikke hadde vert borti siden den dagen de var blitt bygget. Solen sto på kanten av horisonten og tittet ned i natten. Himmelen var farget i sterk rosa, fiolett, gult og rødt. Du så bare silhuettene av landsbyen, tegnet med skarp penn, langt der borte.